Jenten

Som en svøpt liten unge, hadde hun ingen tissefant fått,
og fra de første pustetrekk ble hun møtt av unger i blått.
De første år var fylt med mye tungt,
men hun reiste seg etterhvert, og snakket høyt og tydelig veldig ungt.

Ingen roser eller sølvfat kom hennes hender i møte,
men lidenskapen vokste da hun alltid måtte la seg bøte.
Han fikk større leker, og kunne lære seg mer.
Hun måtte ty seg til småting og ble presset mer og mer ner.
Barneleker fortalte henne idealen hun skulle ha,
mens samfunnet presset henne til å la han få ha det bra.

Men årene gikk og hun vokste seg stor,
med mer trakassering og matet med objektiviserende for -
ble hun sterkere og klokere, og tålte mye mer.
Til tross for dette får hun ikke ta del i det som skjer.

I dag er hun viet til å fortsette å kjempe,
og en dag får kanskje hun også en liten jente.
Hun ønsker en bedre verden for sine barn,
- hvor hennes sønner også skal få strikke garn
- hvor hennes døtre kan møte på bedre tider,
hvor de ikke trenger å bli møtt med motgang fra alle verdens sider.

Vi skal gå seire i møte, vi skal være sterk.
Vi skal holde sammen og dytte mannsgrisene vekk!