Blomsten

Et frø en gang ble plantet - i en jord som er varm,
opp fra den det skulle strekkes en vakker grønn arm.
Bladene kom, en etter en,
og regnet det dalte for å gjøre hun ren og pen.
En vakker blomst var nå alle fugler i syne,
og hennes nærvær føltes som den varmeste dyne.

En dag, en vakker hvit fugl fløy forbi,
og blomsten hun hadde så mye å gi.
Fuglen, den representerte fred,
og i blomsten sitt nærvær, den ble bred og bred.
Tiden gikk, og fuglen ble stor,
samtidig dannet blomsten en så frodig jord.

Etter langt om lenge, kom fuglen ned fra himmelen blå,
og grep tak i blomsten som ett søtt lite strå.
Over verden den fløy, for å spre all sin glede,
og på hjemturen landet den trygt i sitt rede.

Her blomsten vil ligge, og holde seg varm.
Og gjennom våre hjerter – streke ut den samme grønne arm -
Som først spiret for å gi oss glede,
og som nå strekkes ut slik at vi alle kan se det.
Blomsten så vakker og stor som den er,
lever nå i oss alle, slik at varmen alltid er nær.